Ingen lidelse eller helvete
Lilli har aldri opplevd noen ånder som lider eller sier at de er eller har vært i helvete. Men noen har fortalt at de gikk gjennom en fase av sorg over det de hadde gjort og det de hadde skadet andre med.
− De måtte oppleve skadevirkningene av det de selv hadde gjort. De måtte inn i kroppen til den de hadde gjort det mot. På den måten bygges empatien og forståelsen av hva dine ord og gjerninger gjør mot et annet menneske, sier Lilli. Har du drept noen, vet du at du har gjort noe forferdelig. Men det er mange subtile måter å skade et annet menneske på, påpeker hun.
− Du kan såre noen med ord fordi du føler deg sint og frustrert, og så forstår du ikke at de ordene sitter i det mennesket i årevis etterpå. Men når du dør, må du gå inn i den kroppen, motta de ordene og kjenne på opplevelsen av det.
Åndene blir altså undervist på den andre siden, på mange måter. Noen har sagt til Lilli at de går på universitetet og er sammen med alle sine venner. De går på besøk til folk, drikker kaffe og ler sammen, akkurat som vi gjør på jorden. Mange fortsetter der de slapp, mens andre – spesielt de som hadde mye fysiske smerter – blir smertefrie og føler seg vektløse. De kan si: «Jeg har ikke vondt mer. Det er fantastisk! Jeg er lett som en fjær.»
Mordere og kriminelle
Hva skjer med mordere og kriminelle, vil de brenne i helvete slik en del religiøse tror?
− Nei, ikke slik jeg har forstått det. Men de må gå igjennom det de har gjort igjen og igjen. De må motta kulen de skjøt fra revolveren. Når de har kommet så langt at de ikke har noen følelser igjen, ikke noe hat, begjær og lyst, så blir de tatt videre til neste trinn, ifølge Lilli.
− Da kan de begynne på en utvikling hvor de blir gitt nåde. De blir elsket, selv om de har gjort dette. Og det er så ufattelig. Det kan de jo ikke engang ta imot, for det blir en slik voldsom følelse av skam. Og så opplever de igjen og igjen at de er elsket. Det forløser dem, sier Lilli.
Sjelen går på en måte på skole for å kunne bli født på ny. Når den når opp på et visst utviklingstrinn av forståelse, kan den påta seg å bli en guide eller hjelper for andre mennesker på jorden eller for andre sjeler i åndeverden.
− Da er de ikke en hjelper gjennom den kroppen som var denne morderen. Da har de kommet til en «opplyst kropp», som er et utviklingstrinn av dyp resonans og forståelse. Den enorme empatien de har nå, gjør dem i stand til å være totalt klare og rene for å kunne assistere. De har ikke noe ego igjen, sier Lilli. Men hun tilføyer at denne læringsprosessen kan ta veldig lang tid – alt fra tusenvis av år til hundre år eller ti år.
Reiser dit i drømme
På den andre siden oppfattes ikke tid på den samme måten som her på jorden, ifølge Lilli. Hun sammenligner opplevelsen av tid med slik vi oppfatter tid når vi drømmer.
− Når vi drømmer, har vi ingen formening om tid. Drømmen kan ha vart i ett minutt, og på den tiden kan du ha vært på jordomseiling. Slik er det også med livet på den andre siden. Vi lever og dør egentlig samtidig. På den siden er det ingen tid. Når vi sover, så er vi faktisk på den andre siden, smiler Lilli, og ler litt.
Når vi drømmer, er våre astrale kropper på den andre siden, forklarer hun. Men når vi våkner, så husker vi ikke hvor vi egentlig har vært. Dersom en person drømmer om å møte sin avdøde far i drømme, så mener Lilli dette er reelt.
− Drømmen er på en måte virkelig, for du har jo vært der. Det er derfor jeg sier at livet er en illusjon, og ting er skapt gjennom vår bevissthet.
De som tror på ingenting
− Hva skjer med dem som ikke tror på noe liv etter døden, dem som tror alt blir svart?
− De har sagt at de virkelig ble tatt på sengen, ler Bendriss.
– For det var ikke svart. Så det blir en slik: «Wow! Fantaserer jeg nå? Drømmer jeg? Dette kan ikke stemme. Er jeg død? Nei, jeg er ikke død.» Så det kan bli veldig mye forvirring, og veldig ofte mye humor. Da spiller det ingen rolle at de ikke trodde på noe, for nå opplever de at det er noe. Det er ingen bebreidelse på at de ikke var kristne eller religiøse. Det spiller ingen rolle, for de blir mottatt av en varm velkomstkomité, smiler Lilli og hun ler. De blir altså veldig overrasket.
Om ånder kan oppleve å være i et slags ingenmannsland, eller bare i en følelse, det vet hun ikke. Det har hun aldri blitt fortalt.
En del av alt levende
Enkelte sjeler skal ha sagt til Lilli at: «Jeg opplever meg selv som en del av alt levende. Min substans er borte, og jeg er bare partikler som blendes med alt.»
− Da er det høytstående, langtkomne sjeler som også har forstått en større sannhet, sier Lilli.
Det kan være en guru som har meditert hele livet og hatt flere opplevelser av å bli ett med naturen.
− Det er den tilstanden han opplever seg selv i når han dør. Han kan være hva som helst, hvor som helst. Han kan være i en fjernkontroll eller i et barn. Han kan være elva eller gresset. Det er som en forening med alt. Det er det jeg kaller den reelle Nirvana eller enhet, hvor du er en del av alt det skapte. Du kan oppleve alt det skapte som deg selv. Da er det ikke deg som en privatperson med din historie, for du besitter alle historier. Du kan huske alt som har vært levd og skapt. Det er det totale, som å komme tilbake til Gud på en måte.
Hentet av sin mor
Mange håper å få møte avdøde i nær familie når de dør. Slik blir det også, det er Lilli overbevist om. Da hennes egen far lå på dødsleiet med kreft i en alder av 75 år, hadde hun en sterk åndelig opplevelse. Dette skjedde før hun fikk sine mediale evner.
− Jeg opplevde at hans mamma kom og hentet ham. Hun døde da han var 12 år, sier Lilli.
Den siste dagen han lå i koma satt Lilli og holdt ham i hånden, og hun tok seg selv i å synge vuggesanger for ham. Hvorfor gjør jeg det, undret hun seg.
− Så fikk jeg en gjennomstrømning av at det er mammaen hans som sitter her og skal ta imot ham som om han var 12 år. Jeg fikk en forståelse av at han var ikke en mann på 75 år. Han var en liten gutt som møtte sin mor, sier Lilli. Faren døde stille og rolig.
Senere opplevde Lilli å møte faren sin i en meditasjon, hvor hun følte at hun forsvant fra sin jordiske kropp. I bevisstheten reiste hun til et helt annet sted, til en type skog det er mye av på Vestlandet der Lilli vokste opp. En mann kommer gående mot henne, og Lilli ser ham på avstand.
− Det er en ung, vakker mann. Når han kommer nærmere, ser jeg at det er jo pappa. Men han er mye yngre, kanskje 30 år, i sin beste alder. Det neste jeg registrerer, er at han ikke halter, sier Lilli.
Faren haltet da han levde, for han hadde fått poliomyelitt som liten og hadde en fot som var kortere enn den andre. Som ung hadde det vært veldig tøft for ham. Han var ikke så ettertraktet på grunn av haltingen, selv om han ifølge Lilli var så vakker! Videre i meditasjonen skjer dette:
− Han har en bjørkekvist eller kjepp som han slår litt i løvet med, som om han går en søndagstur. Så bråstopper han og sier: «Hva gjør du her, Lilli?» Jeg svarer: «Jeg vet ikke hva jeg gjør her, men kanskje jeg er her fordi du skal gi meg en beskjed?» Så står han og bare ser og ser på Lilli. På sunnmørsk sier han: «Si til mor di at eg er her og venter på ho, og at eg skal ta imot ho når ho kjem, for det treng ho å vite.»
Lilli lovte å formidle dette til moren, og det gjorde hun.
Faren hentet sin kone
Moren til Lilli kom aldri over at mannen hennes døde. Hun levde i 15 år til, før hun også fikk kreft og lå i koma på et sykehjem et par dager før dødsfallet. Da var hun over 90 år gammel. I løpet av den tiden hadde Lilli fått evner som medium, så nå fikk hun en enda sterkere opplevelse.
− Jeg begynte å riste og skjelve veldig, som jeg ofte gjør når jeg kanaliserer. «Åh! Herregud, pappa er meg! Han bruker meg for å hente mamma.»
Det var som i filmen Ghost (1990), hvor den avdøde Sam (Patrick Swayze) går inn i kroppen til Oda, som er medium (Whoopi Goldberg), og begynner å danse med Sams sørgende kjæreste, Molly (Demi Moore). Ånden bruker mediets kropp, og kjæresten føler at hun danser med Sam selv om han er død.
På samme måte følte Lilli at hennes fars ånd kom inn i hennes kropp og tok tak i morens hånd. Hun følte det var hans ord som gikk gjennom henne da hun sa: «Nå må du slippe, Agnes. Nå må du slippe.» Og så dør moren i det øyeblikket, i et dypt sukk.
Søsteren til Lilli satt ved siden av og ble livredd da hun så at Lilli ristet. «Gud, Lilli! Hva skjer, hva skjer? Blir du dårlig?»
«Nei», sa Lilli. «Det er pappa som kommer, han bruker min kropp. Ikke vær redd. Ikke vær redd, Åse.»
− Hun bare satt og så på meg, men etterpå snakket vi om det. Det var veldig sterkt og veldig vakkert.
Fløt i farger uten substans
En god venn av Lilli som var dypt spirituell, begikk selvmord på slutten av 90-tallet. Lilli opplevde at han kom til henne etterpå uten at hun tenkte på ham, helt uventet over et år etter dødsfallet.
− Han begikk selvmord fordi han var ferdig med det han skulle gjøre. Så han gjorde det i glede. Det var ikke desperat. Han var helt klar for å dra hjem, forteller Lilli. Og så sier han at:
«Opplevelsen av å dø var som å sprette en champagneflaske, som om kroppen var en champagneflaske, og så strømmet jeg oppover. Jeg gikk ikke gjennom noen tunell. Jeg simpelten bare var i alt som var skapt. Jeg bare fløt.»
Lilli spurte: «Var du alene?»
«Ja, jeg var helt alene, men på en merkelig måte var jeg en del av alt. Det var en opplevelse av usigelig lykke og fred. Jeg bare fløt i farger og hadde nesten ingen substans, men jeg var meg. Altså tanken, jeg var meg, hele min historie.»
Da han levde, hadde han stor forståelse for mange buddhistiske tradisjoner. Han hadde et mentalt bilde av hvordan ting kunne være på den andre siden. Han var bare i alt og hadde ikke behov for noen andre.
− Jeg fikk en fantastisk opplevelse av uendelig fred og kjærlighet da han kom og fortalte dette, minnes Lilli.
«Opplevelsen av å dø var som å sprette en champagneflaske.»
− Lilli Bendriss, kanalisert fra en avdød venn
Nøytralt om selvmord
Det var tøft for Lilli da hennes gode venn begikk selvmord.
− Jeg var sint på ham. Faderullan, idiot, tenkte jeg. Vi skulle skrive en bok sammen, og vi hadde så mye bra på gang! Men han var veldig desillusjonert. Han kom for å gjøre en jobb på jorden. Han skulle åpne noen energigater, og det hadde han gjort. Og da hadde han ikke noe mer. Han hadde ikke barn, levde alene og hadde sukkersyke. Han var dårlig og hadde mye smerter, så han følte at kroppen var ferdig. Han tenkte: «Hvorfor skal jeg være her lenger? Nei, jeg vil bruke den samme guddommelige retten jeg hadde til å bli født på jorden til å bli født inn i den andre verdenen.»
Han tolket altså selvmord som en rett han hadde som sjel.
− En del religioner har vel litt negativt og dømmende syn på selvmord, fordi det er å kaste bort livet og da må de bare oppleve det samme om igjen?
− Ja, men min forståelse er ikke slik, sier Lilli. Slik hun oppfatter skjebnen til dem som begår selvmord, vil de ikke nødvendigvis få et nytt liv hvor de begår selvmord. I stedet vil sjelen få en forståelse for at det finnes bedre løsninger. Selvmord er et rop om hjelp, og som oftest ligger det dype traumer, dyp sorg og uutholdelig smerte bak.
− Vil den som begår selvmord måtte inkarnere på nytt og oppleve slik sorg igjen? Ja, sannsynligvis vil man det for å se om man kan takle det på en annen måte. Men man ville bli tilbudt læring igjen. Ofte repeterer vi ting vi ikke har taklet eller ikke har et balansert forhold til. Da må vi prøve igjen, sier Lilli.
Alle vi som lever, bør gjøre vårt beste for å forhindre at noen begår selvmord. Det gjør vi ved å se hverandre, lytte til hverandre og vise empati. De som virkelig sliter, trenger å føle at noen ser dem, lytter til dem med empati, tør å gå inn i smerten sammen med dem, gir dem håp og opplevelsen av at de får hjelp og omsorg. Da vil man kunne se lyset i tunellen. Mennesket vil få håpet tilbake og tørre å ta imot profesjonell hjelp for å bearbeide de dype traumene, sorgen og smerten.
